Da legen ga Hans von Loesch seks måneder igjen å leve, solgte han alt og flyttet til Kenyas sørkyst. Femten år senere slår tyskerens hjerte fortsatt.

Tekst og foto: Erlend Berge (Publisert i Vagabond)

Den afrikanske solen sender sine første stråler over det indiske hav og Hans von Loesch har sitt daglige morgenbad. 68-åringen har ikke vært tilbake i Tyskland etter at han kjøpte sin egen sandstrand 70 kilometer sør for Mombasa i 1993. Og han har heller ingen planer om å reise.

– Når jeg er ferdig, flyr jeg til Afrika og finner meg en hvit strand med palmer, Hulajenter, Whiskey-bar og en gyngestol, pleide Hans å si til sine venner lenge før han fikk hjerteattakk og flyttet til Kenya.

Nå serverer han den berømte setningen til gjestene sine år etter år. Nylig valgte han å pensjonere seg fra driften av strandhotellet og bruker dagene på å fortelle historier. Om når han helt alene møtte fire elefanter i jungelen. Eller når han omskar seg selv for å få gifte seg med heksedokterens datter. Eller om sin tidligere forretningspartner som prøvde å drepe ham tre ganger. Han har nok av historier å velge mellom. Rett før jul ble hans femtenårige afrikanske eventyr utgitt i bokform i Tyskland.

Fikk dødsdommen

Hvem ville trodd dette for femten år siden? I hvert fall ikke legen som ga han dødsdommen sommeren 1992. På flyet fra Frankfurt til San Fransisco skyller Hans sovetabletter og beroligende midler ned med øl. På morgenen hjelper amfetaminen ham til å våkne. I jobben for tobakkindustrien blåser han mer nikotin enn de fleste. Et sted over Atlanteren sier kroppen fra at nok er nok. Hans blir rammet av hjerteinfarkt. Legen gir ham seks måneder igjen å leve om han ikke endrer livsstil. Noen uker senere lander Hans i Dar-es-Salaam med 50.000 mark i lommene.

– Jeg tenkte det var mer enn nok for min siste ferie, sier Hans og ler.

Valgt av åndene

En junidag i 1993 kjører Hans fra Tanzania og nordover den Kenyanske kysten. Fra veien ser han at havet brenner. Kraftig røyk og store flammer står opp fra et skip som er i ferd med å synke. Det viser seg å være et smuglerskip med bensin som har antent skogen som vokser helt i vannkanten. Brannen etterlater seg 100 meter avbrent skog og åpenbarer en unik sandstrand. Hans er ikke i tvil. Han har funnet stranden han har lett etter.

Hans kjøpte stranda for en million shilling. Han hadde ikke regnet med motstanden fra lokalbefolkningen. Noen meter fra sjøen vokser et stort Baobabtre og stedet blir regnet som hellig for Digo-stammen som bor i området. At en Mzungu, en utlending, skulle få bosette seg på den hellige stranda var uhørt. Etter lange netter med tromming og rådføring med åndene til sine avdøde forfedre, ga heksedoktoren Hans tillatelse til å bosette seg på Mwazaro. Mot et løfte om å elske menneskene og beskytte naturen.

– Men husk at du bor på et hellig sted. Der hvor Gud er, er ikke djevelen langt unna. Og han vil sette deg på tre prøvelser. Vi kan ikke hjelpe deg. Du trenger støtte fra åndene i havet, sa heksedoktoren til Hans.

Mangrovens beskytter

Ifølge heksedoktoren er det en plante åndene i havet setter mer pris på enn noen andre; nemlig mangroven. Disse trærne vokser i saltvann og er en sentral del av det sårbare økosystemet ved den Kenyanske kysten. Hans satte dermed i gang planting av mangrover som til nå dekker 10 kvadratkilometer ved Ramsi River-deltaet. Fortsatt kjemper Hans mot skoghogst, overfiske av hummer og forurensing. Og åndene i havet har latt ham leve.

– Men Joerg mener jeg må være mer bekymret for turister og ikke for miljøet, sier han og peker på sin tyske forretningspartner.

For fem år siden var Hans nær konkurs og pengeinnkrevere truet med å overta stranden. Tilfeldigvis var Joerg Karasch på ferie og lot seg fengsle av stedet. Forretningsmannen betalte gjelden og investerte i nybygg, vindmøller og solcellepanel. Mwazaro Mangrove Lodge er nå et av de største økologiske hotellkompleksene i Øst-Afrika. Hele området er forsynt med fornybare energisystem som solcellepanel, vindmøller og soloppvarmet varmtvann. Nå har Joerg overlatt driften av bedriftene sine til kollegaer i Tyskland og bor fast ved Mwazaro. I stolen ved siden av sitter moren til Joerg, Erna Karasch (82) og svetter. Hvert år har hun en fem ukers ferie på sønnens strand i Kenya.

Det hellige Baobabtreet

Khamisi Nassoro Mohammed viser vei gjennom skogen idet et gedigent Baobabtre ruver over oss. Røttene klynger seg rundt korallrevet og gir kraft til den kolossale stammen. Treet har i flere hundre år vært en sentral del av Digostammens åndelige liv. Mot ofring av dyr og oljer, videreformidlet treet forfedrenes stemmer og ga svaret på hva og hvor Digofolket skulle plante.

– Nå har treet mistet sin kraft og vi hører ikke stemmene til våre forfedre lenger. Moderne teknologi og stråling fra mobilnettet har svekket kraften til Baobabtreet, men vi ønsker likevel å fortsatt vise respekt for stedet, sier Khamisi.

Har graven klar

Hans ligger på divanen og ser ut mot havet. Vi blir kun avbrutt av summingen fra fire vindmøller og bølgene som slår mot korallrevet. På bordet ligger et eksemplar av boka til Hans, ”Afrikansk sjakk”.

– Min drøm er å ha besøk av intelligente gjester. Mennesker som er interessert i historien til Mwazaro og det unike økosystemet. Det er derfor jeg skrev boken, sier Hans.

Ferien i Kenya ble noe lenger enn hva Hans var forberedt på. Men som han sier selv; Mwazaro er et ok sted å overleve et hjerteattakk.

– Jeg har allerede dødd tre ganger. Jeg er vant til å dø og bryr meg ikke om døden. Men når alt er over, står graven min klar bak Baobabtreet.