Hippie-festen

Karlsøya i Troms er kjent som hippie-øya i nord, men det er ikke mange hippier igjen. En langhelg i året kommer de tilbake.

Erlend Berge (tekst og foto) Fra Ny Tid 12.09.2008

På en forblåst øy utenfor Tromsø settes det opp telt på nyklipte åkre. Noen indianere fra Mexico tagger på en campingvogn. En same joiker i det fjerne. Årets artistprogram på Karlsøy-festivalen er fullt av ikke-kjendiser. Samfunnskritikken skal ljome utover Troms. Den afganske flyktningekomiteen, Palestinakomiteen, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring og representanter fra Christiania-miljøet i København har alle funnet veien til Karlsøy. Nå skal motkulturen feires.

Johan Galtung er invitert til Karlsøy for å tale om internasjonal solidaritet. De fremmøtte vil høre professoren i fredsforskning prate om spådommer og konspirasjoner. Galtung spår USAs undergang innen 2025. Velges John McCain til president, går USA under i 2020. Barack Obama er heller ikke løsningen.

– Nobama, sier Galtung, til latter fra forsamlingen.

Nei, Obama hører til den samme ulla, ifølge Galtung. Ikke alle får med seg de dramatiske spådommene. Noen står svimende beruset og nikker enig.

– Åssen kan USA drive på som dem gjør? Hvorfor er det ingen som står fram og sier at nok er nok? spør en.

– Jeg er mest redd for de der naturkatastrofene. Hva tror du om det? spør en annen.

På Karlsøya har festivalkoordinator Svein-Egil Haugen og kona Grete bodd siden 1972. De var blant de første som flyttet inn i et av tilbake-til-naturen-kollektivene. Kraftig inspirert av 1968-opprøret i USA var kollektivene et opprør mot livsstilene i resten av samfunnet. Forestillingen om at verden kunne gjøres til et bedre sted stod sterkt. Med et liv i pakt med naturen og sjelen var utopien mulig. Motkulturen slo rot på Karlsøy.

De ønsket gjerne å få flere likesinnede til øya og Svein-Egil skrev et innlegg i Gateavisa i 1972: «Kjøp en gård, stikk fingeren i jorda og så et gulrotfrø i hullet etterpå. Vi ser dere. Kanskje til sommeren.»

Slik ble drømmen om Karlsøy kjent i motkulturmiljøet i Norge. Flere kom og ble en del av fellesskapet. Hippielivet på Karlsøy varte i fire år. Så reiste de fleste sørover igjen. Fred og harmoni var ikke nok. Det var vanskelig å drive økologisk jordbruk på en øy 60 grader nord. Hippiene sto igjen med ubetalte regninger og samlivsbrudd.

Nå driver ekteparet Haugen en gård med geiter. Svein-Egil er varaordfører for Sosialistisk Venstreparti (SV) og IKT-ansvarlig i Karlsøy kommune. Han er redd Karlsøy-festivalen går i feil retning. Det er blitt for mye arbeid. For få arbeidere og for lite penger. Neste år tror han det blir en sommerleir for å feire motkulturen i stedet.

– Vi er blitt altfor store. Jeg er redd vi går på en smell og den kan komme i år, sier han.
Svein-Egil har selv lagt ut 110.000 kroner og lånt 100.000 til festivalen. Med tusen betalende gjester går festivalen i null. Nå er det stort sett bare frivillige og foredragsholdere på øya. Fergene bør snart komme fulle av motkultur.

– Nei, er det ikke han Jan Bojer? Er du tilbake på gjengrodde stier? sier Guri Hansen.

Hun står lent over gjerdet på andre siden av veien for det gamle kollektivhuset. Jan Bojer Vindheim går i høyt gress. Han kom til Karlsøy i 1972 og startet et av kollektivene der.

– Vi skrev litt. Trykket og stiftet Vannbæreren. Så gikk vi ut på åkeren og heiv høy på hesjer, forteller Vindheim.

Arbeidet med bladet Vannbæreren holdt beboerne i kollektivet sammen. Det ga livet på Karlsøy mening. Bladet ble sendt sørover til hippiene i Slottsparken i Oslo. Vannbæreren ble en av de viktigste stemmene for motkulturen i Norge på 70-tallet.

Nå bor han i Trondheim og jobber som avisbud. Han sitter også i bystyret for Miljøpartiet De Grønne. Vindheim står på den gamle tomta på Karlsøy. Kollektivhuset er nedbrent. En hippie er tilbake til utopien.

Det er fredag og solformørkelsen er over oss. Tunge skyer gjør opplevelsen mindre dramatisk. Utenfor festivalkontoret holder sju personer hender og danner en halvsirkel.
– Kom! Vi lager en ring for fred, sier Marion Karlsen.

Mens solen forsvinner bak månen, står halvsirkelen stille på gresset. Ingen kommer til, og det blir ingen ring. Men fredelig er det. Freden brytes senere på dagen i det fergene legger til kai. De motkulturelle er i feststemning. Kasser med øl bæres mot campingen. Feiringen ser ut til å gå i null i år også.